safari

Da jeg var liten hadde vi et flerbindsverk som omhandlet de ville dyrene i Afrika. Jeg husker bøkene som brune, ca A4-størrelse, og at de hadde utrolig flotte og spennende bilder. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bladd igjennom disse bøkene. Den barnlige fascinasjonen for ville dyr har fulgt meg siden.

Når jeg nå endelig skulle til Afrika hadde jeg et dypt ønske om å dra på safari: Addo Elephant National Park, Kgalagadi Transfrontier Park, Marakele National Park, Mokala National Park, Mountain Zebra National Park er alle spennende, men utvilsomt viktigst, størst og best av dem alle; Kruger National Park. Det var hit jeg ville.

Til min store overraskelse, skulle det vise seg at jeg var ganske alene om et slikt ønske. "Jeg er interessert i folk, ikke dyr!", sa Torunn. (De av dere som har reist med min vidunderlige kone i Afrika før, kjenner godt til hennes totale mangel på interesse for safari allerede.) Jeg må si jeg ble dypt sjokkert. Tenk å være i Afrika for første (eller andre) gang, og ikke interessert i å se løver, leoparder, geparder, elefanter, flodhester, nesehorn, sjiraffer, sebraer, springbukker og bøfler! Underlig.

Vel, jeg fikk enten dra alene, eller ta med meg David. Jeg furtet. Furtet litt til. Og enda litt. David vil nok aldri tilgi meg dersom jeg ikke tar ham med å viser ham Afrikas stolthet, tenkte jeg, og stappet bleier og stellekrem i veska. Poden svarte med kontant protest da jeg forsøkte å feste ham i barnesetet og han forstod at mamma ikke skulle være med. Hrmf... Resignert innså jeg at Den Store Safari nok måtte utsettes til neste gang vi er i Afrika.

Rett ved Langebaan ligger det også en nasjonalpark, West Coast National Park. Deler av parken er normalt stengt for allmennheten, har vi fått høre, men i august og september er også denne dele åpen: Og der, så langt øye kan se, er bakken dekket av de mest utrolige vårblomster. Utover dette er parkens våtmarksområder kjent for et særdeles rikt fugleliv. Jeg er nå verken særlig interessert i blomster eller fugler, og i dag viser kalenderen 5. oktober, men man vet jo aldri, tenkte jeg. Det har jo vært så kald vår, og kanskje vårblomstringa er like forsinka som sommeren her? Noen jeg møtte i Langebaan sa til og med at noen muligens nylig hadde sett både springbukk, sebra og sjiraffer der. Derfor forsøkte jeg meg på nytt å få med frue og sønn på en aldri så kort tur inn i parken. Det hele ville neppe ta mer enn to timer av deres tid, men nei... Her skulle gås tur på stranden. Mer furting (og de av dere som kjenner meg godt, vet at jeg er ganske god på å furte når jeg ikke får det som jeg vil...).

Overraskelsen var derfor stor da vårt vertskap i dag morges fortalte Torunn at det beste stedet å lunsje på veien tilbake til Durbanville, er et gammelt herregods midt inne i West Coast National Park, og det er ikke særlig til omvei heller. Der får man i en fantastisk hage, som i hekkesesongen (nå) at på til inntas av hekkende sangfugler, servert de herligste retter. Skulle jeg likevel få et glimt av Afrikas ville dyr, kombinert med et herremåltid? Min spenningen var derfor stor da jeg løste inngangsavgift for hele familien til parken. Dog ble jeg litt skuffet over at områdene med de berømte blomsterengene ble stengt igjen for kun fem dager siden, men det er masse annet flott å se, forsikret parkvokteren meg. Etter omlag en kilometer dukket det opp et varselskilt for skilpadder, og ganske riktig, etter ytterligere noen hundre meter møtte vi på en liten skjellet krabat som i hui og hast krysset veien. Far frem med kamera og ut av bilen: Dette skal foreviges! (For de av dere med litt sviktende syn: Skilpadden befinner seg i bildets øvre del, noe til venstre for midten.)

Om litt kommer vi frem til det mye omtalte godset. Flott gammel gårdsbygning i hollandsk stil, med stråtak og det hele. Mens vi virrer litt rundt i hagene, bare for å forsikre oss om at vi finner det absolutt beste stedet for å innta vårt måltid, kjenner jeg en noe stikkende kløe i nesen. Før jeg vet av det nyser jeg med slik kraft og volum at David hopper i mors armer og en eldre herremann ved et nabobord setter maten i halsen. Dette er ikke til å ta feil av, et intenst anfall av pollenallergi er i gjære. Minuttet etter er oppløst i tårer og snørr, med nyseanfall hvert fjerde innpust. Det var da som fordømt! Det eneste som er igjen for meg av vårblomstringen er usynlige skyer med pollenstøv. Vi kapitulerer innendørs, og etter flere runder med ansiktsskylling på stedets toalett, får jeg atter synsevnen tilbake.

Middagen var både vel og bra. I et forsøk på å tyne mest mulig ut av villmarksturen dristet jeg meg til å ta både en høyre- og venstresving i feil retning, i den tro at fruen i baksetet ikke vil merke forskjell på om solen og havet med ett befant seg på venstre, og ikke høyre side av bilen som før vi spiste. Selvfølgelig ble jeg ferska, med påfølgende korreks og klar beskjed om at det er min skyld dersom David begynner å bælje utålmodig (noe han da selvfølgelig også gjorde). Like etterpå møtte vi en strutseflokk. "Strutsefarm har de hatt i Stokke i ti år" bemerker Torunn tørt. Jeg finner raskeste vei mot utgangen.

Mørket faller på, og under ett av mange luftestopp langs veien der pappa springer trøsterunder rundt bilen med en hylende David i armene, skjer det utroligste: I horisonten får jeg øye på først én sjiraff, og litt etter litt en hel familie! Og jommen er det ikke en hannløve som spankulerer dovent der i gresset, mens den speider på hvordan sebraflokken tilsynelatende leker med et par elefanter! Helt fantastisk! Dessverre fiklet jeg det til når jeg skulle ta bilde av det så det bli litt undereksponert, men dersom du ser nøye etter ser du det alt sammen.