det sultne barnet i Afrika

Nå, etter seks dager med ham, er vi helt sikre; David har tatt inn over seg alle de sultne barna rundt om i verden. Ikke noe mat må gå til spille – alt han ser skal inn i gapet og ned i magen. Og han blir helt hysterisk når han ikke får mat NÅ. Han blir også hysterisk av å vente på neste skje med mat, noe som vanligvis tar ett til to sekunder. Og han digger absolutt alt han får servert. Ikke det at menyen hans er så variert for øyeblikket.  Han bare digger mat og drikke. David er det sultne barnet i Afrika!  Det eneste han faktisk ikke liker er varm (37°) soyamorsmelkerstatning. Kald eller romstemperert er derimot helt supert (underlig unge dette her!). Etter mat får vi alltid et kjempestort og trøtt smil som takk for maten. Vår konklusjon: David er det sultne barnet i Afrika!

I dag så David Det Indiske hav for første gang i sitt liv. Han våget seg til og med til å stikke en tå ned i det; "VRÆÆÆL!" (og det tolket vi som "et fryktelig kaldt hav dette her folkens! Dere mener vel ikke på alvor at jeg skal bade her og nå?!"). Vi begynner faktisk å forstå ett og annet av hva han mener... Det pussige er at proposjonalt med at hans ordforråd ser ut til å øke, reduseres vårt tilsvarende. Det går nå stort sett i "Næmmen så flink du er!", "En to ogtre! (det siste alltid i ett ord må vite), "Åh..., så vakker du er David!" eller det desidert mest brukte; "dædædædæd". For en dårekiste!